UPDATED: Don’t try this at homeOPPDATERT: Ikke prøv dette hjemme

Posted by Adrenalynn on 23 February 2009

I’m doing a little medical spring cleaning, so to speak. All those little things I’ve swept under the rug are finally coming out into the open. You can read all about my tail bone x-ray and the things that came out into the open during that pleasant experience here. I’m also having a wisdom tooth surgically removed on Thursday, something I’ve been putting off for eight years. Oh, and did I mention Thursday’s my birthday? Happy birthday to me.

So last week I went to this surgeon to have him look at a little bump I’ve had close to my left shoulder for at least a few years (procrasti-whatnow? Not me!). It kinda looks like a mole, but then again it kinda doesn’t. That’s it there on the (my) left:

I came in for what I thought was a consult. The nice doctor would tell me what he thought we should do (I was really rooting for “nothing”; I’m not big on pain) and I could come back for whichever procedure he recommended, if any. The so-called consult did not go exactly as I’d hoped.

Old doctor guy with no people skills: Oh, I see. That bump there is from an insect bite. I’ll just burn it off right now.

Me: Huh? Burn? Uh, I’m not sure…

ODGWNPS: It won’t hurt. Lay down.

Me: Are you sure? You see, my threshold for pain…

ODGWNPS: I’ll give you a local anesthetic. Lay. Down.

I did as I was told and he immediately stuck a huge needle into my shoulder without warning. That hurt. And made me bleed all over his table. He then told me that the anesthetic didn’t take because my little insect bite bump was too hard, but that it wouldn’t hurt anyway. My rear end. The burning? Hurt. Like crazy. And it smelled like burnt flesh. And then this huge cloud of gray smoke filled the room and I started getting dizzy. I tried to keep the hyperventilating to a minimum, but I finally had to ask him to take a break. By then he was so sick of my whimpering that he just shut the thing off, slapped a band aid on my shoulder and told me to get out already. And that will be 400 Kr., thankyouverymuch.

No, thank you very much.

If you’re interested, here’s a lovely photo of the crater after two days:

Update: Six days later. The crater is less sooty, but still very… cratery. I’m starting to miss my little bump.

Jeg holder på med en liten medisinsk vårrengjøring. Alle de små tingene jeg har kostet under teppet kommer endelig frem i lyset. Du kan lese alt om min røntgenundersøkelse av halebeinet og det som kom frem i lyset under den hyggelige opplevelsen her. Jeg skal også operere ut en visdomstann på torsdag, noe jeg har utsatt i åtte år. Å, og nevnte jeg at jeg har bursdag på torsdag? Gratulerer med dagen til meg.

Så i forrige uke dro jeg til en kirurg for at han skulle se på en liten klump jeg har hatt nær den venstre skulderen min i alle fall i et par år (Utsetter ting? Jeg? Neida). Den ser litt ut som en føflekk, men ikke egentlig. Se, der er den på (min) venstre side:

Jeg kom inn for det jeg trodde var en konsultasjon. Den hyggelige legen skulle fortelle meg hva han syns vi skulle gjøre (jeg heiet virkelig på “ingenting”, jeg er ikke så glad i smerte) og så skulle jeg eventuelt komme tilbake for den behandlingen han måtte anbefale. Den såkalte konsultasjonen gikk ikke helt som jeg hadde håpet.

Gammel legemann uten people skills: Ja, nettopp. Den klumpen der er fra et insektbitt. Jeg bare brenner den av nå.

Meg: Hæ? Brenne? Eh, jeg er ikke helt sikker…

GLMUPS: Det gjør ikke vondt. Legg deg ned.

Meg: Er du sikker? Du skjønner, min smerteterskel…

GLMUPS: Jeg skal gi deg bedøvelse. Legg. Deg. Ned.

Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og han stakk umiddelbart en svær nål inn i skulderen min uten advarsel. Det gjorde vondt. Og fikk meg til å blø over hele benken hans. Så sa han at bedøvelsen nok ikke tok fordi den lille insektbittklumpen min var for hard, men at det ikke ville gjøre vondt uansett. My rear end. Brenningen? Gjorde vondt. Noe veldig. Og det luktet som brent kjøtt. Og så fyltes rommet med mørkegrå røyk og jeg begynte å bli litt svimmel. Jeg prøvde å holde hyperventileringen til et minimum, men til slutt måtte jeg be ham om å ta en pause. Da var han allerede så lei av sytingen min at han bare slo av hele greien, klasket et plaster på skulderen min og sa at jeg kunne gå. Og det blir 400 Kr., takkskalduha.

Nei, takk skal du ha.

Her er et herlig bilde av krateret etter to dager, for de spesielt interesserte:

Oppdatering: Seks dager senere. Krateret er ikke så sotete, men fremdeles ganske… kraterete. Jeg begynner å savne den lille klumpen min.

I you enjoyed this post, please consider sharing it or subscribing via RSS or by e-mail to receive free updates. And leave a comment while you're at it. Thank you!