Reality checkVirkelighetssjekk

Posted by Adrenalynn on 7 July 2009

I’ve never claimed to be a parenting expert. Like everyone else I learn as I go along, and try to do the best I can to give my kids a good childhood. Sometimes I’m afraid I’m doing more damage than good, other times I feel like I’m getting the hang of this parenting thing, and most of the time I just feel extremely lucky and proud to have two children who are as sweet and easy to deal with as mine.

One of the things that have been most important to me in raising my kids has been to always treat them with respect. I’ve been careful to make sure I listen when my eldest at three years old is telling me something, and to mirror his enthusiasm. I’ve always tried to explain why I want him to do whatever I’m asking him to do, or why I don’t want him to do what he’s doing – even before he was old enough to understand. I’ve found that he’ll be more likely to act out or refuse to obey me if he’s confused or frustrated. If I’ve had to discipline him in some way, I’ve always made sure he understands why – and I’ve given him a chance to change his behavior before the consequences kick in. It is remarkable how many tantrums we’ve avoided, and how easy it’s been to get him to behave when we’re at the store or visiting someone. He has also developed an amazing ability to show empathy and always treats others with kindness. I believe this is a direct result of how we’ve treated him.

But lately, I’ve started to feel like I’m failing. I’m busy, tired and always in a hurry. When I tell him to come and put his shoes on in the morning I don’t have time to let him be a three year old. I know how important it is for him to take the time to finish what he’s doing and put it away, but I get impatient and frustrated when he doesn’t do what he’s told right away. And then I start raising my voice and I stop I listening. I waste more time getting angry and having a three year old throw a tantrum than if I had just let him use those four and a half seconds to put away his toy. And our morning would have been so much better. Then when I come home from work I have dinner to make, dishes to clean, diapers to change – and I fall into that same pattern. I don’t see him like I used to. I don’t speak to him like I used to. I don’t listen like I used to.

And guess what? He’s stopped listening to me. More often than not, he’ll ignore me when I ask him to do something. He gets more easily frustrated and, in turn, angry when something doesn’t go his way. And I know that I could so easily make it all better. It wouldn’t even require that much effort. And yet, here I am; tired, busy, impatient.

I’ve got one day left of my three-day vacation, and I hope that as we start our regular lives again on Thursday I’ll be able to start a new one. One where I’m moving towards becoming the mother I want to be, rather than in the opposite direction.

Jeg har aldri skrytt på meg å være en ekspert på barneoppdragelse. Som alle andre lærer jeg underveis, og prøver å gjøre mitt beste for å gi barna mine en god oppvekst. Noen ganger er jeg redd for at jeg gjør mer skade enn godt, andre ganger føler jeg at jeg virkelig fikser denne oppdragelsesgreia, og mesteparten av tiden føler jeg meg bare veldig heldig og stolt over å ha to barn som er så flotte og greie å ha med og gjøre som mine.

Noe av det som har vært viktigst for meg er å alltid behandle barna mine med respekt. Jeg har vært nøye på å alltid høre etter når min eldste på tre år forteller meg noe, og å speile hans entusiasme. Jeg har alltid prøvd å forklare hvorfor jeg vil han skal gjøre det han får beskjed om, eller hvorfor jeg ikke vil han skal gjøre det han holder på med – også før han var gammel nok til å forstå det. Jeg har opplevd at han er mer tilbøyelig til å utagere eller nekte å gjøre som jeg sier hvis han er forvirret eller frustrert. Hvis jeg har vært nødt til å gi ham en form for straff har jeg alltid forsikret meg om at han forstår hvorfor jeg reagerer som jeg gjør – og gitt ham mulighet til å rette opp oppførselen sin før konsekvensene slår inn. Det er utrolig hvor mange problemer vi har unngått, og hvor enkelt det har vært å få ham til å oppføre seg skikkelig på butikken eller når vi er i besøk. Han har også utviklet en fantastisk evne til å vise empati, og behandler alltid andre med godhet. Jeg tror dette er et direkte resultat av hvordan vi har behandlet ham.

Men i det siste har jeg begynt å føle at jeg ikke fikser det. Jeg er travel, sliten og har alltid dårlig tid. Når han får beskjed om å komme og ta på skoene sine om morgenen har jeg ikke tid til å la ham være en treåring. Jeg vet hvor viktig det er for ham å gjøre seg ferdig med det han holdt på med og legge det bort, men jeg blir utålmodig og frustrert fordi han ikke gjør som han har fått beskjed om med en gang. Og så begynner jeg å heve stemmen og jeg slutter å lytte. Jeg kaster bort mer tid på å bli sint og ha en treåring liggende på gulvet og hyle enn hvis jeg hadde latt ham bruke de fire og et halvt sekundene det hadde tatt ham å legge leken bort. Og morgenen vår hadde blitt så mye bedre. Og når jeg kommer hjem fra jobb har jeg middag å lage, oppvask å ta meg av, bleier å skifte – og jeg faller inn i det samme mønsteret. Jeg ser ham ikke slik jeg pleide. Jeg snakker ikke til ham slik jeg pleide. Jeg lytter ikke slik jeg pleide.

Og gjett hva? Han har sluttet å lytte til meg. Altfor ofte ignorerer han meg når jeg ber ham om å gjøre noe. Han blir lettere frustrert, og deretter sint når ting ikke går som han vil. Og jeg vet at jeg kunne ha gjort alt så mye bedre. Det ville ikke engang kreve mye av meg. Og likevel er jeg her, sliten, travel, utålmodig.

Jeg har en dag igjen av min tre dager lange ferie, og jeg håper, når vi starter våre vanlige liv igjen på torsdag, at jeg kan starte et nytt et. Et hvor jeg beveger meg mot å bli den mammaen jeg ønsker å være, heller enn i motsatt retning.

I you enjoyed this post, please consider sharing it or subscribing via RSS or by e-mail to receive free updates. And leave a comment while you're at it. Thank you!